"
Jeg sitter og venter, hendene er klamme og jeg svetter av spenning.
«Inn til veggen og bruk mer appoggio!» Stemmen er bærende, og tilstedeværelsen er som en glødene sol av kompetanse og omtanke.
«Du er baryton, det ser jeg på deg». Jeg har valgt Ideale av Tosti fordi jeg vet hun har vunnet Tosti-prisen, var det dumt? Er det for dristig? Hm, nå får det bære eller briste.
«Du kan nå langt vennen min, men da må du komme til meg»
Dette var altså første gangen jeg møtte Elizabeth Norberg-Schulz på en masterclass satt opp av min daværende lærer Matthew Marriott. Det var også første gangen jeg følte at noen fanget blikket mitt og så meg på en så utrolig ærlig og dyp måte. Fra det øyeblikket visste jeg veien videre. Fra Bergen til Hamar, fra Hamar til Stavanger, fra Stavanger til resten av verden.
For noen uker siden var altså svaret klart. Flere skoler ville ha meg, og jeg fikk velge skolen jeg har drømt om å gå på siden begynnelsen av dette opera-eventyret... Royal Academy of Music.
Elizabeth Norberg-Schulz
"
"
Spol fremover 5 og et halvt år så har jeg jammen meg hatt Elizabeth, med tilskudd av Matthew, som lærer og mentor i samtlige år. Har jobbet meg til bachelorgrad, med utveksling til Italia, og snart mastergrad.
Att på til har jeg nå begitt meg ut på en himla omfattende søknadsprosess til alle mulige prestisjefylte skoler rundt omkring i verden. Heldigvis er Matthew britisk, og har mesterlig ledet meg gjennom videoinnspillinger og mails, som forøvrig MÅ starte med «Dear» og slutte med «Best wishes», for de som lurte.
Da jeg begynte i Stavanger hos Elizabeth ble jeg kastet ut i rollen som Papageno nærmest med en gang. Dette er noe av det beste som har hendt meg. Det at jeg fikk fordype meg i en rolle så tidlig gjorde at jeg forstod hvor viktig det er å også være en skuespiller. Å få spille en så stor rolle på scenen så tidlig i utdanningen, er tilnærmet galskap, men en ting jeg har lært her i Stavanger er at litt galskap må man ha i hverdagen!
I senere år har jeg fått bryne meg på flere roller i prosjekter og på operagallaer. Jeg har til og med vært med i et prosjekt hvor Wolfgang Plagge komponerte en rolle spesielt til meg og min stemme. Hallo? Hvor fantastisk awesome er ikke det?!
For ikke å snakke om internasjonale stjerneskudd i form av regissører som har kommet til vår lille sangklasse for å geleide oss gjennom de flotteste små-produksjonene av operaer jeg tror Norge har sett noen sinne.
Så nå sitter jeg her i sofaen og leter etter leilighet i London, mens jeg ser på YouTube- videoer om hvor man absolutt ikke vil bo (Brixton jeg snakker om deg, ja). Det sniker seg også inn tanker som «blir det større konkurranse nå? Hva om jeg ikke strekker til? Må jeg se Boris Johnson, aka Storbritannias svar på Trump, hver dag?» Men da hører jeg alle de støttende stemmene jeg har møtt på reisen min så langt. De gir meg nok mot til å vite at jeg har noe spesielt - det er det jeg skal vise til verden!
Så klart er det skrekk-blandet fryd å skulle begynne på en av de beste musikkskolene i verden, men så langt tror jeg de høye tonene jeg og Elizabeth har nådd i det siste har drept litt for mange hjerneceller. For jeg kjenner ikke særlig mye til den skrekken lenger. Det jeg kjenner er mot, stå-på-vilje og bestemthet.
Jeg er klar for å møte de forventningene London har! Jeg er klar for å sprade inn på scenen og svare på det eldgamle spørsmålet «Are there really polarbears walking the streets of Norway?», før jeg lager bakoversveis på Lords og Ladies på bakerste rad med "Avant de quitter ces lieux". Så hør meg når jeg sier dette - London, Ai æm kåmming får ju!!
